Svein Richard Brandtzæg fra Haugesund hadde en krevende jobb som konsernsjef i Hydro, men det har neimen ikke blitt enklere når han nå leder Etikkrådet for oljefondet.
Rent formelt er det bare tre ting Statens pensjonsfond utland – oljefondet – ikke kan investere i: Cannabis til rusformål, tobakk og våpen som bryter med grunnleggende humanitære prinsipper, som kjemiske våpen, klasebomber og antipersonellminer.
Selskaper som produserer slikt skal oljefondet ikke investere i. Dette er alt det er faktisk forbud mot i retningslinjene som er satt av politikerne.
Så er det også en litt mer fyldig liste over typer selskaper som kan utelukkes fra investeringene til fondet. Her nevnes først selskaper som baserer en viss del av virksomheten på kull. Man kan tenke at det er en ironisk begrensning for et fond basert på inntekter fra fossil energi, men det er åpenbart at kullindustrien er betydelig mer problematisk.
Videre kan man ha utelukkelse eller observasjon av selskaper der det er en «uakseptabel risiko for at selskapet medvirker til eller selv er ansvarlig for» grove eller systematiske menneskerettighetsbrudd, alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konflikter, salg av våpen til stater som bruker våpnene til alvorlige og systematiske brudd på folkeretten, korrupsjon – og noen andre punkter, inkludert alvorlig miljøskade eller utslipp av klimagasser.
Den siste der har jo et greit skinn av dobbeltmoral over seg, men det kan jo også være greit å ikke investere i konkurrenter …
Etikkrådet for Statens pensjonsfond utland og Norges Bank har ansvar for at disse retningslinjene følges. Etikkrådet skal overvåke fondets investeringer og gir, naturlig nok, råd, og så er det opp til Norges Bank å ta beslutningene.
Statsminister Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg, begge fra Ap, har naturlig nok fått kritikk i debatten som nå har gått; burde de ha reagert tidligere? Dette utfordres i Stortinget, noe som er bra. Samtidig er det svært viktig at den politiske makten er på minst en armlengdes avstand fra den fortløpende driften av oljefondet. Styringen må skje indirekte gjennom retningslinjene.
Etter vårt syn er det mest interessante nå om de etiske retningslinjene er gode nok, og om Etikkrådet i det hele tatt har hatt mulighet til å følge med på alt gigantfondet foretar seg. De aktuelle sakene tyder på at kapasiteten til Etikkrådet slettes ikke har utviklet seg i takt med fondets størrelse og situasjonen i verden.
Det er selvsagt en prinsipiell diskusjon hvilke begrensninger oljefondet skal ha; enkelte mener det kun skal ha som oppgave å maksimere den økonomiske gevinsten; politikk bør utøves på annen måte.
Vi mener det åpenbart bør være et klart etisk regelverk for investeringene oljefondet gjør, og at retningslinjene bør revideres. En detaljstyring er verken mulig eller ønskelig, men vi bør ta oss råd til å utvide listen over virksomheter vi ikke skal finansiere med vår oljerikdom.
Da de første retningslinjene ble vedtatt av Stortinget for drøyt 20 år siden, var verden annerledes enn i dag. Man diskuterte klasebomber på et ganske teoretiske nivå. Nå har mange problemstillinger kommet nærmere oss, og verden er urolig på en annen måte. Retningslinjene må utvikles videre, og være klarere. En del «kan» bør erstattes av «skal», og det er virkelig ikke gitt at tobakk og cannabis er de to eneste tingene som skal likestilles med napalm og atomvåpen.
I tillegg må Brandtzæg og Etikkrådet få ressurser nok slik at det faktisk har mulighet til å følge med på alt oljefondet er involvert i. Det er tross alt ikke bare nye investeringer som skal undersøkes, man skal også følge med når verden og selskapene forandrer seg.
Her kan du lese de etiske retningslinjene for Statens pensjonsfond utland.