I disse dager forsvinner sola under horisonten og vi går inn i mørketida – eller fargetida, som vi liker å kalle den her oppe, for å holde humøret og optimismen oppe. Men da jeg leste avisa i morges, var det første gang jeg kjente på følelsen av at sola er i ferd med å forsvinne for godt fra Finnmark.

Det er en merkelig opplevelse å sitte her i nord og følge debatten der sørpå – som om utviklingen i Finnmark er en brikke i et større politisk spill. Når Sofie Marhaug og andre tar til orde for å stoppe elektrifisering, kraftlinjer og nødvendig infrastruktur til Øst-Finnmark, kjenner jeg det langt inn i margen.

For dette handler ikke om symbolpolitikk for oss som bor her. Det handler om hverdagen vår. Om framtida til barna våre. Og om hvorvidt dette fylket faktisk skal ha en funksjon i Norge i 2050.

Saken ligger på bordet i energikomiteen allerede torsdag, og går videre til Stortinget i februar. Jeg kjenner på en uro jeg ikke har kjent på lenge. Ikke fordi jeg er redd for debatt – men fordi jeg er redd for at politiske beslutninger tas uten forståelse for hva de betyr for et samfunn som allerede er i kne.

Hvor er fakta som viser at flertallet plutselig har snudd? Sametingsvalget viste med tydelighet at Rødt og NSR står sterkt i Indre Finnmark, mens Nordkalottfolket vant klart langs hele kysten.

Likevel refereres det stadig til «70 prosent motstand». Men hva var det folk egentlig ble spurt om den gangen? Og hva er realiteten i dag? Jeg tror mange svarte ut fra frykt og frustrasjon – følelser, ikke framtidsbilder. Politisk uforutsigbarhet som dette skaper uro i et samfunn som trenger det stikk motsatte.

KRONIKKFORFATTER: Aina Borch |
Foto: Privat foto

Hvordan kan jeg fortsette å be ungdom bosette seg her?

Jeg har vært lokalpolitiker i mange år. Jeg har møtt unge mennesker som prøver å finne ut hvor i verden de skal bygge framtida si. Og jeg har kjent på et økende ubehag når jeg har oppmuntret dem til å satse på Finnmark.

For hva skal jeg si når boligmarkedet er priset etter en optimisme som helt og holdent står og faller på politisk forutsigbarhet? Hvis den politiske linja Rødt og deres allierte ønsker seg, faktisk blir realisert, kan den optimismen forsvinne over natta – og etterlate unge i et marked som ikke lenger henger sammen.

Når retningen er så uklar at selv vi som har vært med i tiår, ikke klarer å se konturene?

Hvis Finnmark virkelig ikke vil ha kraftutbygging, må vi også våge å si høyt hva det betyr. For et samfunn uten kraft, uten forutsigbarhet og uten langsiktige investeringer har ikke de forutsetningene som trengs for å holde på unge mennesker, familier eller arbeidsplasser.

Det er så enkelt – og så brutalt.

Taushet spiser tillit

Jeg vil gjerne se politikerne våre i fylket og på Stortinget si klart og tydelig hva de mener. Ikke i lukkede rom. Ikke pakket inn i forsiktige formuleringer. Men åpent, ærlig og ansvarlig.

For taushet – eller taktisk tilbakeholdenhet – tærer mer på tilliten enn uenighet noen gang vil gjøre.

Jeg har selv tatt et valg nå om å tre ut av politikken. Det var ingen lett beslutning. Jeg kjenner at årene jeg har lagt ned i politikk – timer, møter, engasjement – står i fare for å viskes ut av et system som ikke fungerer slik det burde. Jeg har kjempet for å tro at det hadde en hensikt. Nå kjenner jeg mest en sorg over at det ikke føles slik lenger.

Men engasjementet forsvinner ikke. Det står bare et annet sted.

Det handler om mer enn kraftkabler

Det jeg virkelig bryr meg om, er at mine barnebarn en dag skal kunne vokse opp her – med gode helsetjenester, trygg eldreomsorg for oss som skal bli gamle, og muligheter som gjør at ungdom faktisk vil komme tilbake. Jeg vil ikke at de skal føle at det er en risiko å bo i Finnmark. Jeg vil at de skal føle stolthet, trygghet og framtid.

Derfor er dette viktig. Alt annet blir bare støy.

Vi har fortsatt mulighet til å endre kurs

Det finnes fortsatt håp. Men da må de som sitter med makt våge å se virkeligheten i øynene. Demografien presser oss. Kommuneøkonomien presser oss. Og kommunene kan ikke bære byrdene alene lenger. Når kartet ikke lenger stemmer med terrenget, er det politikken som må justeres – ikke omvendt.

Det er ingen skam å snu. Skammen ligger i å late som om alt går bra.

Jeg skriver dette fordi jeg elsker Finnmark. Og fordi jeg vet at hvis vi ikke sier tydelig fra nå, risikerer vi å miste det som betyr mest.