Den levende legenden fylte 70 tidligere i år. Skiva «Seventy» kom nylig. Verdens største australier som ikke er kjent utenfor egne landegrenser er en helt fantastisk artist og musiker adskillig flere burde kjenne til.
Han er folkehelt og fyller arenaer i sitt hjemland, Australia. Der er han en slags deres egen Bob Dylan/Springsteen, kjent for sine sylskarpe og gode tekster, og med låter som veksler fra superbe ballader og episke croonerverk til hardtslående rock, med alt som er midt mellom.
Hør Egons spilleliste med hans 32 utvalgte Paul Kelly-låter her (Tidal-versjon nederst i saken)
Jeg leste nylig en Facebook-post fra det amerikanske countryikonet Lucinda Williams, som hadde turnert i Australia, der jobben var å spille support for Kelly, og hun var bare full av lovord om ham, hvor rørt hun var av å se en artist live kveld etter kveld, som betyr så himla mye for folk i landet sitt.
Likevel avslutter hun posten med å uttrykke både forundring og irritasjon over at han ikke er større i USA, fordi hun mener han hadde fortjent det. For at han er så forbanna god. Så minner hun sine fans på at mannen er ute med ny skive, og at den heter «Seventy». Så rett hun gjorde.
Paul Kelly fylte altså 70 tidligere i år, så tittelen på den nye og ovennevnte skiva må man jo kunne si at er relativt spot on. Det er attpåtil hans trettiende studioplate, noe som vitner om en karriere med høyt produksjonsnivå.
En lang karriere til tross, var uansett Kelly det vi på vaskeekte nordnorsk kaller en «late bloomer». Det vil si, han var 26 år da han slapp debutplata si, som isolert sett ikke er så gammelt. På den tiden var han og bandet et slags husband på et hotell i hjembyen Adelaide, og platene ble knapt lagt merke til utenfor bygrensene.
Det var likevel ikke før han slapp album nummer tre, skiva «Post» (1985), at det løsnet skikkelig for ham, og han slo gjennom i hjemlandet (med backingbandet The Dots). Det mer eller mindre akustiske albumet ble svært godtatt av australsk presse og plasserte ham kjapt der oppe blant nasjonens yndlinger, en status som bare skulle bli manifestert ytterligere i de kommende årene.
Ung og tøff. Paul Kelly med det daværende backingbandet The Dots.
Foto: Mushroom Records, 1985.
Plata er likevel langt, langt unna hans beste øyeblikk, for de påfølgende årene skulle han kline til med ei seiersrekke plater som aller er råsterke og som går langt utenpå «Post».
Kelly selv er regelrett flau over sine tidlige bravader. Da han en del god år senere skulle gi ut en samling med sine mest kjente låter og tekster, er det ingen av dem som er fra hans to første plater (eller fra en EP som kom mellom dem). I forordet er de ikke engang nevnt, som om de ikke engang har eksistert.
Det er særlig to sitat som er gjengangere når man leser om Kelly. Det ene er at han ikke føler seg ferdig utviklet som låtskriver, noe han sa etter han passerte 60 år. Det andre er at hvis det var opp til ham, ville han tatt mastertapene, og alle de eksisterende og fysiske eksemplarene, av de to første platene og gravd dem ned i et stort, dypt hull.
Kelly fant seg ikke til rette i den australske rocken i sin samtid. Den bare to år yngre Nick Cave, som han hadde sett live med bandet Boys Next Door et utall ganger i hjembyen, hadde allerede oppnådd kultstatus i Europa og på siste halvdel av åttitallet, og nå også under eget navn. Den ett år eldre Chris Bailey ledet an i nå legendariske The Saints, et band som også fant veien til europeiske og amerikanske platesjapper.
Kelly sto på sett og vis igjen på perrongen. Ikke var han punkrock, garasjerock eller en sånn tøff Springsteen-type som alle menn ville være, og alle damer ligge med. Han var «bare» en låtskriver med masse eminent lyrikk i ermet. Takk og lov ble han fort en kulturell nasjonalskatt som ble omfavnet såpass stort at det gikk an å leve av det.
Jeg ble selv introdusert for hans første skikkelig bra skiva av broren min, som hadde kjøpt den her i byen. «Gossip» kom ut i 1987, og holdt på å blåse hodet av meg da jeg først hørte den. Det var så dritbra låter, og bandet hans sprutet av energi. Låtene var ei smørje av rock, country og en avart av rock jeg ikke hadde hørt før. Kelly sang dødskult.
Jeg prøvde å få tak i plata selv, og det var svært forvirrende at den var ute i to forskjellige utgaver; både som enkelt- og dobbeltalbum, og på to forskjellige plateselskap. For å gjøre forvirringen komplett, het backingbandet hans The Messengers på den ene utgaven, og The Coloured Girls på den andre. Det var mye å forholde seg til for et gryende tenåringsnerdehode. Men en Kelly-fan var født.
Den neste plata er hans beste, og den jeg fortsatt hører på med ujevne mellomrom. «Under the Sun» (også gitt ut med to helt forskjellige cover) er et fuckings mesterverk, der ikke minst den briljante tekstforfatteren, og historiefortelleren, slår ut i full blomst.
Skiva starter med rumpesparkeren «Dumb Things» og følges opp med den supercatchy «Same Old Walk». Så kommer crooneren frem i den helt avsindig rørende «Big Heart», med linja «Your big heart’s gonna break your little body».
Det er likevel countrylåten, eller skal man si countrynovellen, «To Her Door» som stikker av med seieren her, og som med årene har blitt en slags nasjonal kanon. Under pandemien spilte en haug av Australias mest kjente musikere inn en video, der de satt på hvert sitt rom og tolket nettopp denne låten sammen, som en slags kollektiv isolasjonstrøst til nasjonen.
At ikke denne låten, og denne skiva, er mer kjent i resten av verden er jaggu litt av en kulturelt under. Elsker du Tom Petty, Mellencamp, Springsteen, Steve Earle, Jonathan Richman og så videre, burde denne være et sikkerstikk. Platene han ga ut i den følgende perioden er nesten helt feilfrie.
«So Much Water So Close to Home» (1989), «Comedy» (1991) og «Hidden Things» (1992) er alle uovertrufne; den siste et album med nyinnspilte versjoner av noen av hans gamle synder, der han har dem nytt liv og mer nedstrippede arrangement. Et dobbelt livealbum (kun CD) med den megetsigende tittelen «Live, May 1992», der han spiller en slags akustisk best of, er helt fantastisk.
KVADRUPEL: Denne kvadrupel-rekka av skiver er helt enorm. Samtlige skiver anbefales på det varmeste.
For å nå et større marked ble han også satt i samarbeid med velrenommerte produsenter i USA. Folk som Scott Litt (REM, Nirvana, The Replacements, Patti Smith m.fl.) og Tchad Blake (Crowded House, Elvis Costello, Richard Thompson, The Black Keys m.fl.) gjorde noen solide forsøk, med gode, kunstneriske resulater, men dessverre uten å vekke nok oppmerksomhet hos publikum i landene de kommer fra.
Utover nittitallet mistet jeg oversikten, og Kelly forsvant også litt ut av egen radar, til tross for at jeg hele tiden har drevet og spilt de ovennevnte skivene, vel vitende om at han fortsatt eksisterte der nede et sted. Der har jeg fortsatt en jobb å gjøre, for det er simpelthen nødt til å være masse gull der, ikke minst tatt i betraktning hvor sterk den helt ferske «Seventy»-plata er.
Paul Kelly er noe så skrudd som en «unsung hero» (her til lands, og i resten av Europa og USA), mens han i hjemlandet er ei blanding av Dylan, Springsteen og Ulf Lundell og Åge Aleksandersen. Tekstene hans kan leses separat og løsrevet fra låtene.
Kellys rykende ferske plate er bunnsolid og bør sjekkes ut av alle med god smak.
Noen av dem rene historiefortellinger, ofte med stikk til myndigheten i hjemlandet, som for eksempel «From Little Things Big Things Grow» (om landets urbefolkning).
Han skriver briljant om det å være forvirret mann i et forhold, om utroskap, sjalusi og dysfunksjonelle forhold («Keep it to Yourself» og «I Won’t Be Your Dog Anymore»), om rus og alkoholisme («Stories of Me») og episke og bittersøte kjærlighetserklæringer («She’s a Melody» og den sylferske «Don’t Give up on Me»), om bakrus og angst («No You»), og så videre.
Det er knapt ei sinnsstemning Paul Kelly ikke har satt toner og tekster til. For et par år siden slapp han sågar noe så sjeldent som ei knallgod juleplate. Klart han gjorde det.
Under her er ei spilleliste med 32 av mine personlige favoritter. Hør på den, luk ut egne favoritter og tenk så over hvor mange andre slike det må være der ute, heidersmenn og -kvinner som ble helter og heltinner i egne land og nærmiljø, men som aldri klarte å sprenge taket og veggene ut til resten av verden. Man må bare aldri slutte å lete.