Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
«Ja, verden trenger batterisystemer, men her i Norge har vi vannkraft som batterier» – omtrent slik lød det i batteridiskusjoner for kun et par år siden.
Det kunne nesten se sant ut, men som en kollega sa den gang: Om to år er dette forandret, for Norge kommer til å trenge batterilagring ettersom nettkapasiteten utfordres.
Han hadde rett.
Battericelleproduksjon i stor skala viser seg vanskelig å få til i Norge, og for så vidt i Europa. Handelskrig og 70 prosent prisfall i batterier gjør at norskproduserte battericeller får en pris «kun en mor» er villig til å betale. Kina er derfor fortsatt hovedleverandør.
Fra hinsides til mulig
På den andre siden åpner prisfallet muligheter. Batteriløsninger som for få år siden ville hatt en hinsides pris, er nå helt reelle brukscase.
«Senjabatteriet» i fra 2022 og trondheimsbatteriene i EU Horizon-prosjektet CityXchanges var lenge Norges mest berømte, store batterier. Begge avdekket «kvist» i det regulatoriske rundt batteribruk i Norge.
I LO/NHOs «Kraftløftet» fra 2023 ble batterier hovedsakelig omtalt som et produkt å produsere. I Statnetts systemutviklingsplan samme år ble bruk av batterier nevnt to ganger, men i årets versjon nevnes det ti ganger. Det illustrerer en utvikling i synet på bruk av batterier i Norge.
I sommer fikk kortreist strøm for næringsbygg fritak for elavgift. Det gir insentiv til å dele på strømmen fra solceller. Med batterier forsterkes betydningen.
Nå øker kraftbehovet, mens nettkapasiteten henger etter. Snille noen, hjelp Statnett med det de mangler av utredningskapasitet, det vil hjelpe Norge!
Selv om samfunnsøkonomien ikke forsvarer en større linjeutbygging, kan viktige bedrifter rammes. Senjabatteriet er et tiltak for å løse flimmer- og spenningsproblematikk inntil linja til Husøy blir oppgradert.
Ikke fysisk utfordring
I et sommerprosjekt for RME gjorde studenter en forbilledlig jobb med å avdekke regulatoriske utfordringer for batteriaktører. Studentene så på hvordan Tyskland og Sverige ikke har samme hindringer som Norge, og har flere store batterisystemer i drift.
Det må legges til at særlig Tyskland har opplevd større energiknapphet enn Norge, noe som fører til handling.
Men rapporten peker på at det må nøstes opp i regelverk i Norge for å få flere batterier. Noe handler om tilpasninger til EU-direktiver som Norge allerede skulle ha gjennomført.
Rapporten nevner også at Norge muligens er lengre bak fordi vi historisk har brukt vannkraftdammene som batterier. Det er gjenkjennbart fra både Kraftløftet og systemutviklingsplaner og viser at vi må kalibrere tenkingen.
Batterier må ikke kunne brukes til markedsmanipulasjon. Men fysiske hindringer er ikke utfordringen.
«Kapasitets-tannpine»
Problemstillingen med nye biltyper som kan både gi og ta, men ikke får lov, viser at det tekniske er på plass for et mer raffinert energisystem.
Er det en fugl eller fisk: Skal en batteribuss som kan levere strøm tilbake til nettet, regnes som en energilagringsenhet, eller bare som transport? Nettopp slike spørsmål vil et nytt regelverk kunne gi klarhet i.
Batterisystemer kombinert med datasentre kan bidra til å stabilisere kraftnettet. Det utfordrer synet på datasenter som en ensidig belastning som tar energi som kunne vært brukt til «noe annet», helst [fyll inn et norsk forretningsformål der kunder og investorer står parat til å betale byggingen. Hint: De er ytterst få].
Ofte sammenlignes den nye teknologien med kraftforbruket til Drammen eller en annen by som passer formålet, så alle kan få kjenne på misnøyen.
Kraftforbruket er høyt også i tradisjonell industri, uten at det i samme grad blir regnet om til norske tettsteder eller avkrevd dobbel forretningsutvikling for å ta i bruk spillvarmen.
Må bygges og reguleres
Tilbake til batteriene. Ett spørsmål handler om grenseoppgangen mellom batteriaktører, nettselskaper og reguleringsmyndigheter, på tvers av land og markeder.
Hvor langt skal batterisystemer integreres med kraftsystemet? Hvem skal eie og dele kunnskapen og prediksjonene om produksjon og forbruk?
Her i Nord-Norge (No4) har vi rimelig tett «samliv» med kraftforbruket i Nord-Sverige. Her snakker vi om læring av bruksmønstre hos forbrukere. Det er mye makt i denne kunnskapen, men også positiv samfunnsutvikling. Flere vil nok foretrekke at nettopp slike KI-beregninger skjer i Norge.
Tyskland har over tid utviklet sine store batteriparker og «triangulert» regioner for å regulere den fornybare energien. Vi vil se utviklingen i Norge også, og det vil støtte sol og vindkraft. Batteriparker vil bli et rasktvoksende tillegg til vannkraftdammene.
Mer kraft må bygges, og det vil i mange år være uregulerbar energi. Derfor blir batterisystemene essensielle, og det haster å få på plass god regulering av norske batterisystemer.
Les også:
Sintef-forsker: Urolig for Kinas dominans